Arg så sint jeg blir og samtidig så møkka lei alt!!!
Etter lang sommerferie var det på tide med egen-trening og fysioterapeut besøk igjen.
Med blytunge bein avgårde-kåre krykker jeg meg til trening. Godt å komme igang igjen og merker jeg har hatt ferie.
Men så utrolig slitsomt kan jeg ikke huske det har vært før…
Etter endt lett trening med litt mindre øvelser enn det jeg pleier, er jeg bare sååå ferdig.
Jeg vet at det er tungt å begynne igjen, men her er det noe mer…
Det samme sa fysioterapeuten til meg. ” Du er litt stivere enn ellers Elin, har du noen dårlige dager akkurat nå?”
Akkurat nå har jeg det tungt, og det er tungt å innse…forbaskade skit dette her. Fortere sliten av alt. Walk-aiden på foten kan ikke hjelpe skikkelig engang, men kan nok ikke skylde på den heller, selv om jeg har lyst til det.
Barna lagt tidlig i kveld. Trenger litt ro kjenner jeg. Vil ikke, må ikke, kan ikke stresse da blir bare alt værre!!
Beina på bordet og tv. Legge meg litt tidlig tenker jeg. Hva hjelper da? Må ikke, skal ikke, kan ikke bli dårlig nå.
Gutten min fyller 6 år om 2 dager. Så mye jeg skulle ha gjort. Men har i hvertfall vært lur denne gangen.
13 gutter i samme klasse skal få kose seg på Ablegøyer. Jeg skal bare være til stede og se at de koser seg, og kose meg sammen med de alle. Familiebesøk tar vi seinere.
Nå skal jeg slappe av og håpe på bedring. MS`en skal ikke få bestemme over meg, ikke uten kamp…
